– Slik Susanna Knutsen fortalte Ragnhild Lien Rahka
På Kjær var det to skjåer ved hovedgården. Den ene tilhørte hovedhusholdningen, den andre bygget en av sønnene, Knut Olsen (Rahka), i 1925, da han stiftet egen familie.
Kjær er en av gårdene på Tysfjords vestside. På de fleste gårdene var det skjå, en mindre bygning for oppbevaring. De er luftige og mindre solide enn bolighus, godt egnet til oppbevaring av f. eks. sengetøy og penklær. Det var og gode forhold for tørking av kjøtt.
Skjå har ikke isolasjon, – de er ikke er bygget for å oppholde seg i over lengre tid. Den hadde vanligvis ikke vindu. Kjærgården skulle romme mye folk, det kunne derfor bli noe trangt ettersom familien vokste. Skjåen fungerte som soveplass for den nystiftede familien om sommeren. Skjåen hadde ikke vindu, lyset slapp inn gjennom døra. Det var ingen ulempe i lyse sommernetter. Den ble bygget ved veien til Kjærvatnet, mellom låven og eldhuset. Det var senger på ene langsiden.
I sengene var det bolster fylt med sennagress, høstet med ljå ved Kjærvarden. Sennagress var bedre og mykere enn høy og halm, og kortere enn myrsennagress, som ble slått med sigd og brukt i komager. Det korte fjellsennagresset passet best til bolster. Det ble tørket på fjellet og hentet ned i sekker og puttet direkte i bolster. Det kunne også bæres ned nyslått og tørkes i låven. Man kunne også bruke toppene av røsslyng i bolsteren. De klipte av de blomstrende toppene med saks, og la de utover til tørk. Når greinene er tørre, løsner blomstene lett. Røsslyng har en helsebringende effekt, f eks mot søvnløshet. Den er og antiseptisk, dvs hemmer bakterievekst. Sennagress var foretrukket valg, da det var enklere å håndtere og fordi røsslyng kunne være litt stikkene, særlig hvis det var små kvistbiter sammen med de tørkede blomstene. Man kunne og fylle bolsteren med hår fra reinskinn. Men det var ikke så lett tilgjengelig på Kjær, og derfor ikke vanlig. Det var større sjanser å få tak i reinhår nok til reinhårsputer. Det var ingen reindriftere på Kjær, men det var reindrift i Kjærmarka.
–
Sengaj sinna lidjin suojnebålsståra , majt tjuohppin Kjærvardena guoran. Suojne lidjin buorep ja lidnasabbo gå ájve ja hálmma, ja oanep gå jieggesuojne majt tjuohppin gåntsijn ja adnin gábmagij sinna. Várresuojne ma li oanep hiehpin buoremusát bålsstårijda. Dajt gåjkkådin váren ja viedtjin vuolus vuossaj sinna ja tsåggin njuolgga bålsstårij sisi. Máhttin aj suojnijt guoddet vuolus dalága gå lidjin dajt tjuohppam ja ládon gåjkkådit.
Giedjegahtte likkijt aj dåhkkij biedjat bålsståra sisi. Skárjájn biesskedin giedjekgierragijt ja biedjin gåjkåtjit. Ligge l buorre varresvuoda hárráj, duola dagu nahkárahtesvuoda vuosstij, ja hieret vaj bakteria e oablo.
Suojne lidjin buoremusá dan diehti gå álkkep lij daj barggat , ja likke hálvva lidjin tjiesskisa, sierra láhkáj jus oavsátja bessin giedjekgerragij sæhkáj bålsståra sisi.
–
Familien hadde med seg mat for å kunne spise litt lettvint håndmat som kveldsmat i skjåen. Det skapte en rolig og fin familiestund før natten.
Bolsteren ble brukt som dagens madrasser, den ble trukket med flanellslaken. Sengene ble omkranset av kardede ulltepper og dyner med alminnelige dynetrekk. På dagtid ble teppene hengt over stokker som var festet på veggen og omkranset sengene. I sengene sov familien i saueskinnfeller med vevde grener over. Ved skjåen var det satt opp tre stokker for lufting av sengetøyet. Alt sengetøy ble vevet på gården.
Skjåen ble flyttet til Ryslett i 1956 – 1957. Den ble brukt som pause/spiserom under bygginga på Ryslett. I den forbindelsen fikk den et lite vindu på nersiden. Neste generasjon brukte skjåen til oppbevaring av høy til noen sauer og ei ku.
Foto: Ola Lien Zetlitz, 1995.
Lulesamisk tekst: Adele Nystø Rahka
